OT—Merethe Steine

-- Vi kommer nok til å eksistere til vi blir 60. Da går det vel i kaffe og vafler bestilt ved disken, fleiper Anders Øgsnes som utgjør en sentral del av bandet sammen med Herold Myrland og road-manager Roger Edvardsen. De har holdt koken i elleve år med sitt bandkonsept som kort sagt går ut på spille bluesmusikk så nær opptil forbildene som mulig. Det betyr at Hammond B3 er en viktig faktor og at antrekk og livsstil også matcher så lenge bussen er på veien. Det begynte med Blues Brothers-maniaen på 80-tallet, fikk ny næring via filmen "The Commitments" og har utviklet seg til å omfatte flere stilarter og forbilder – til sammen er det en slags bluesrevy, et sammendrag av det sjangeren har kunnet tilby gjennom tiår. På cd-en som ble utgitt i fjor, og som til nå har levd et nærmest hemmelig liv på Ecko Platebar, har bandet gått tilbake til bluesrøttene, selv om låtene til en viss grad er gjort i yngre versjoner.

Reisende broderskap

Til daglig er medlemmene i EHEM særdeles rene og pene, ofte plassert bak store skrivebord med ansvarlig mine og dressjakke. Turneene med EHEM blir en måte å snu tilværelsen opp ned på, for ei stund. Skjønt ikke helt. For bandet er også blitt et slags reisende Broderskap, skal vi tro de tre herrene. Bandmedlemmene er i hovedsak sivilingeniører og ingeniører som tidligere har studert sammen. I dag har mange av dem eget firma. Det er født mange samarbeidsprosjekter i bussen. Planleggingen av turneene skjer også sivilisert og på høyteknologisk nivå, via internett sponset av FUNN der Herold Myrland sitter i direktørstolen og Anders Øgsnes er samarbeidspartner.

Diskuterer på nettet

Via internett diskuterer de nytt materiale og foretar nitidig planlegging av turneer 2-3 ganger i året. Det er ikke bare enkelt å få alt til å stemme når 12-13 personer, fra ulike deler av landet, pluss Sverige, skal samles. Men det går fordi det må gå, fordi det er så steike artig. – Det er målet med dette. Å være popstjerner for ei stund. Å få lov til å være mann og lukte svett noen ganger i året. Fråtse i kebab og pommes frites, fleiper Anders og legger seriøst til at bandet tross alt også har proffe musikere som velger dette kontra andre betalte jobber. Det må bety at dette har noe ved seg som er verdt å holde på, på tross av at ingen får lønn for innsatsen.

Øl-rekord

Selv om bandet har vokst fra det verste rølpet til fordel for mer fokus på musikken, er de på ingen måte blitt satte og ute av dato. – Vi har fortsatt draget, insisterer Anders Øgsnes og mener bestemt at det skjer et eller annet merksnodig når EHEM inntar en plass. – Da vi spilte på Smuget 29. og 30. januar i år, hadde de rekordstor øl-omsetning. Så der er vi garantert nye spillinger. Stemninga stod i taket og det endte med at gutta fra D.D.E bare "måtte" opp og spille sammen med oss, forteller han. Musikalsk har bandet fått et løft gjennom å utvide med tre kordamer og siden ved å hyre Jan Arild Sørnes som vokalist. Musikken er også blitt mer variert og strekker seg nå også til å omfatte 70-talls slagere. – Men vi kan konvertere og bli et rent Blues Brothers-band igjen, for en kveld, dersom noen ønsker det, lover Øgsnæs, ikler seg sine sorte Ray Ban og er klar som et egg.

EHEM er ikke noe du nikker anerkjennende og småsløvt til, mens du nipper til rødvinen. Det er musikk for de øltørste, og dem som liker å synge med på refrenget. Den ett år gamle cd-en til bandet er et liveopptak (glassgata HIN)og gjenkaller noe av stemninga fra EHEMs konserter. Til å være tatt opp direkte fra en konsert er dette et veldig bra produkt. Det kunne selvsagt blitt enda mer konsist og velpolert dersom bandet hadde valgt å gjøre opptakene i et studio. Av og til er sangen litt for lav i forhold til blåserekka og koret har en tendens til å forsvinne i helheten. Noen stor skjønnhetsfeil er det likevel ikke. Bandet er dyktig, både på instrumental og vokalsida. Bandets nye vokalist Jan Arild Sørnes holder mål og vel så det, selv om han av og til er på grensen til å høres litt tilgjort amerikansk ut. Anders Øgsnæs har ikke hans stemmeprakt, men synger rent og avslappet og klarer seg mer enn godt nok gjennom "Messing whith the kid". Også Janne Hemmingsen, tredje vokalist på cd-en, gjør en flott og sikker jobb på henholdsvis "Come back baby" og "Son of a preacherman", og kunne godt vært plassert litt lenger frem i lydbildet. Når det er sagt svinger det som bare det av samtlige 6. kutt. Det er en glimrende smakebit på hva som venter hvis man går på EHEM-konsert; trøkk, liv, og et rimelig samspilt band som har mye bra å by på. EHEM revolusjonerer verken verden eller musikken, men det funker utmerket som vitamininnsprøytning. Det er da også mange som har oppdaget. For dem er plata utmerket ørelyd i påvente av neste konsert.

De som er med på plata er: Jan Arild Sørnes, vokal, munnspill, Roy Stenersen, gitar og orale utbrudd, Herold Myrland, gitar, Anders Øgsnes, vokal, sang og munnspill, Terje "Belzebub" Grande, Hammond B3, Odd Gunnar "Gjerne", batteri og selvlysende kropp, Olaf "Bob Arthur" Schjeldrup, bass, Kjetil "stud" Vedholm, trompet, Richard "Dickhard" Arntzen, sax, Morten "Peeper" Hofstad, trompet, Tor Håkon Bakken, trombone, Janne Hemmingsen, kor og vokal, Astrid "Walking on sunshine" Myrvang, kor og vokal, Laila Johnsen, kor og vokal, Roger "den inverse julenissen" Edvardsen. Per Bjørn Olsen, lydtekniker.