Vesterålen - Marit Holm
Varmt? Bare fornavnet. Heten er som et fjell i ansiktet, kameralinsa dogger over og det er nærmest umulig å ta seg fram i folkejungelen. Bare 350 stykker inne, påstår dørvaktene. Hardnakket.
Foran scenen er det ville tilstander. Ivrige bluestilhengere har selvfølgelig trukket i svarte bukser, svart, lang jakke, nystrøket kvitskjorte, slips og de obligatoriske svarte solbrillene. Et topptrimmet timanns bluesband står klar til å innfri de skyhøye forventningene. Og det gjør de. Til gangs. Var det noen som nevnte Bluesbrothers?
Vi nøyer oss ikke med det, men utfolder oss på alle tenkelige og utenkelige vis. En av tilhørerne hiver seg på rygg opp på scenegulvet, og spreller på samme måte som vokalisten. Dette er show!
Tangent, bass og to gitarer, sax, trombone og to trompeter, slagverk og vokalist. En meget bra vokalist, til og med. Som slår til med småfrekke morsomheter mellom numrenen. Og får publikum til å brøle av latter.
EHEM er et samspilt band, et knakende godt bluesband som til og med has skjønt at det er liten vits å stille opp med egne variasjoner av de gode, gamle Bluesbrothers-låtene. Det er skikkelig trøkk i blåserekka og fansen følger trofast opp. Tjue i stil, tjue i innhold. Og minst hundre i vanvittig, hesblesende stemning.
Going back to my girl. Vi hiver oss med på allsangen, og skjønner at vi bare kan gi opp forsøket på å komme næremere scenen. Favorittlåtene er dessuten like hørbare fra sidelinja. Everybody need somebody to love... Og i dag er det EHEM som tar kaka. Som svetter fram nummer etter nummer, og utraderer allverdens glattpolerte disko-dasker. Skal vedde på at Jake og Elwood ville ha glist ørenen av seg hvis de hadde vært tilstede.
Nyfrelste bluestilhengere lar seg ikke avspise med det vanlige programmet, men forlanger ekstranummer på ekstranummer. Og EHEM er ikke dårligere enn at de stiller opp. Gimme some lovin'... Det holder mål i massevis.
Vi rekkerr å komme ut av lokalet for den hotte discomusikken skrus på igjen, og unngår derved å få superinntrykket ødelagt.
Ambassaden dancing skal ha all ros for å arrangerre en konsert og en kveld som dette. Det er intet mindre enn oppløftende at et discotek er med på å gi blues-hungrige vesterålinger en slik musikkopplevelse.
Så får det heller bare være da, at en kjenning av oss måtte dra hjem etter første låta fordi hun var i ferd med å svime av på grunn av heten og luftmangelen. Og vi overser gjerne at dørvaktene ble pinlig berørt da vi spurte om det virkelig var tillatt å presse inn slike horder av folk.
Vi er forøvrig sikre på det ville blitt riktig så rommelig både på dansegolvet og ellers dersom de ansatte hadde tatt hensyn til 18-årsgrensa. Og det aner oss at bluesgutta i EHEM var inne på samme tankan. I alle fall åpnet de kalaset med "Messin with the kid"...
Sitert: Vesterålen - Anders Øgsnes Aug. 1995