Harstad Tidende 25.4.1994, Skrevet av TCE
TRØKK: EHEM-vokalist Jan Arild Sørnes sto for trøkk og galskap på Kjellern fredag
Klokka var ett minutt før fredagen 22. april var historie. Sju mann og tre kvinner har entret scenen. En dyp rumlende lyd brer seg i lokalet, for så å gå over i en nesten himmelsk åpenbaring. Publikum (i allefall noen av oss) skifter brått fokus fra diverse leskende drikker og eventuellt ineressante medmennesker av det andre kjønn og over til det som er i ferd med å ta av. Joda vi hørte rett! Det som sørget for åpenbaringen og takeoff var den umiskjennelige og balsamerende lyden av en ordentlig ekte Hammond B3, i desidert god vigør. Et "lite" orgel med stor sjel og lang livserfaring. (sikkert 25 år) fra tilsvarende begivenheter. Halleluja! Vi begynner virkelig å få forventninger - skal vi endelig få "se lyset..."
Vel, det får være nok om de første 90 sekundene av kveldens konsert. Nå begynner resten av gjengen i EHEM å blande seg inn. Med kontant trøkk fra første note! Vi fikk servert "hymnen" Green Onions. Etter hvert var det flere som ville opp på scenen. Blåserekka "The Jumping Jews of Jerusalem" kom togende gjennom folkemassen, fo av dem for anledningen forkledt som Stevie Wonder, og ville ha et ord med i laget. Bandet gikk deretter resolutt over i en annen klassiker, Peter Gunn Theme, fremdeles med gassen i bånn, og nå altså med 14 personer på scenen.
Det er tøft å holde koken etter å ha åpnet i etthundreogåtti. Så da måtte EHEM nødvendigvis ned på et normalt cruise-tempo. Så selv om vi fikk noen Blues Brothers klassikere på løpende bånd, James Brown - I eel good, Wilson Pickett - Midnight hour, Commmitments - that's the way love is - Mr Pitiful - Dark end of the street, så var åpningen så knall at resten av settet med EHEM aldri tok av.
Jovisst kunne vi brukt flere spalter på å plukke dette fra hverandre. For eksempel at blåserekka ikke var 100 prosent "tett og rein". For eksempel kunne valg av låter vært noe mer kreativt. Og for eksempel at lydmikseren diskriminerte blåserne og koret "the singers" (???? - EHEM red. anm) Men hvorfor fokusere på det som ikke stemte heeelt, det er jo nok av andre som bruker tiden på å se det negative i alt. Det svinkte jo som bare f..!
- Vi har det steikanes artig, sier en av bandets tre heltidsmusikere, gitarist/vokalist Roy Stenersen (eks. Banana Airlines). Vi er spredt fra Oslo til Vesterålen, så tre-fire ganger i året møtes vi på scenen og drar på tre-fire dagers turneer. Lite økonomi, men steikanes artig! Stenersen har sammen med engelskmannen Chris Barlow spilt inn en CD som de nå jobber med å få gitt ut. Vokalist Jan Arild Sørnes har også spilt inn solo-CD, med blant annet kompet til Oslo Gospel Choir og Svein Dag Hauge på gitar.
Vi fikk Mr. Suol Man, bandets nye vokalist, Jan Arild Sørnes som stedfortreder for james Brown. Vi fikk Janne fra balsfjorden som stedfortreder for Aretha Franklin, vi fikk Mr. Bluesman, gitarist, vokalist og munnspiller Anders Øgsnes som stedfortreder for Joliet Jake Blues. V fikk blåserekka og koret "the singers". Koristene har forøvrig fått et lite spenstig navn på så spenstige damer.
Vi anbefaler en re-dåp og foreslår for egen regning nytt navn på koret til "The Jumping Virgin Mary's of Jerusalem"
(** EHEM NOTE: Pikenes navn er: The siging nuns of Bath & Not-so-Well - vi skjønner ikke hvor journalisten har fått "the singers" fra - EHEM anm. **)
Nevnte Øgsnes behandlet instrumentene og dertilhørende striptease med beundringsverdig innlevelse, sjarm, humor og profesjonalitet. Denne mannen alene var verdt inngangspengene! Og som nevnt var det i tillegg 13 andre som også gjorde sakene sine til tusen!
Øgsnes sammen med blåserekka og trommisen mistenkes dessuten for å spe på en mager musikerlønn/studielån med å praktisere hobby-stripping. Midtveis i andre sett spilte de toppløs, uten å gi noen nærmere beskrivelse av dette.
Selv om det var god stemning hele showet, var det ikke før folk begynte å skjønne at det nærme seg slutten (eller hadde fått dilstrekkelig B-vitaminer i flytende form innabords) at det hele virkelig tok av aog vi begynte å nærme oss åpningstempoet på etthundreogåttåsøtti igjen. Da fikk vi Reason to live - Joe Cocker og Blues Brothers-klassikerne Soul Man, B Movie Box Car Blues, Going Back to Miami og som ekstranummer Sweet Home Chicago.
Så tross en del minus fikk vi det vi kom for; det svingte, det var svett, det var sjel og sjarm, det var humor og galskap, det var innlevelse og det var trøkk - hva mer forlanger du for en hundrelapp på en fradagskverld?
Og til deg som ikke var på kjellern denne fradagsnatten (fy!) - du får lese dette stykket en gang til, slik at du i alle fall virkelig skjønner at du gikk glipp av noe. Vær der - Neste gang!!
TCE
Sitat fra Harstad tidende - Anders Øgsnes Augus 1995